Forrige torsdag registrerte jeg at jeg hadde et tapt anrop på telefonen min, og at det var lagt igjen en beskjed. Beskjeden var fra Nina som ønsket at jeg skulle ta bilder i bryllupet hennes. Så langt kunne dette vært en helt vanlig historie, som begynte på en helt vanlig torsdag. Men dette var ingen vanlig historie... Nina skulle gifte seg med sin Tom, allerede på tirsdag - 5 dager senere. De skulle gifte seg i kapellet på Rikshospitalet. Jeg kjente umiddelbart en klump i magen som sakte, men sikkert beveger seg opp i halsen... Jeg vet hva dette betyr, jeg har opplevd det før. Ingen gifter seg i kapellet på Rikshospitalet for moro skyld. Vi snakket litt sammen og hun kunne fortelle at hun hadde funnet meg via bloggen min, hvor jeg for en god stund siden delte en liknende historie om Marita som giftet seg med sin Olav - nettopp i kapellet på Rikshospitalet. Marita ventet på et nytt hjerte...
Nå gjentar altså historien seg, men med et annet utgangspunkt. Tom har nemlig fått sitt donorhjerte, men det betyr ikke at situasjonen ikke er kritisk.
Jeg møter Tom og Nina inne i kapellet, 30 minutter før vielsen. Jeg blir overrasket over å treffe Tom der så tidlig og ser umiddelbart en mann med livsgnist. Han stråler! Seremonien er vakker og det er bare brudeparet, 2 vitner, presten og meg tilstede. Stemningen er magisk når Tom fremfører sin selvkomponerte kjærlighetssang til sin Nina og jeg kjenner det rører meg. Noen ganger er det godt å kunne gjemme seg bak kamera ;)
Jeg har tatt stilling til organdonasjon for mange, mange år siden, og jeg blir ikke mindre sikker i mitt valg, når jeg ser hvordan disse to nå kan feire kjærligheten. Noe som ikke hadde vært mulig uten organdonasjon.
Det å få følge Nina og Tom var en sterk opplevelse for meg og jeg har sjelden sett så tydelig kjærlighet mellom to mennesker. En kjærlighet som de kan dyrke videre og la blomstre, takket være at et annet menneske har valgt å donere sine organer, slik at Tom har fått et nytt hjerte.
OM DET Å SI JA TIL ORGANDONASJON!
For noen år siden lå jeg selv på operasjonsbordet. Jeg skulle opereres for en hjernesvulst og tanken på at det ikke kunne gå bra var selvfølgelig innom. Jeg gjorde det tydelig for operasjonsteamet at jeg var for organdonasjon og at de rundt meg også er informert om det. Jeg ønsker å bidra til at noen andre får leve videre, når jeg selv ikke trenger kroppen min mer. Jeg har sagt JA til organdonasjon.
Har DU tatt stilling til hva som skal skje med dine organer når du ikke trenger de lenger?
Jeg oppfordrer deg til å ta deg tid til å tenke igjennom spørsmålene rundt organdonasjon. Vet du hva de rundt deg mener om dette? Om en av dine nærmeste skulle gå bort, er du da klar til å ta avgjørelsen om organene skal doneres eller ikke - om vedkommende ikke har donorkort? Hvis du har bestemt deg for at du ikke ønsker å være organdonor, har du da tenkt på om du også ville takket nei om det var du eller ditt barn som trengte et nytt organ for å overleve? ET MULIG SCENARIO:
En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv – de leter ikke etter donorkortet.
Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
Etter en donasjon blir det en normal begravelse.
